Den første bebyggelsen


Etter at leirfallet i 1794 hadde rasert og omformet landskapet på Løren, gikk det rundt to mannsaldre før det ble bygd hus nede i Lørenfallet. Massene i rasgropa hadde utvilsomt stabilisert seg før det. Men det var neppe noen som ble fristet til å bygge nede i gropa så lenge de husket det voldsomme raset og ødeleggelsene det medførte.


Rasgropa lå nok en del år som et ”hull” i landskapet med ganske bratte skråninger i fallbrauta. Ordet fallbrauta er sammensatt av fall = ras og braut = bratt skråning. Raset hadde gått ut i Rømua i det området der Nordlibrua er nå, og der bekken gjennom Lørenfallet renner ut i elva.


De første som bygde hus nede i rasgropa, var en familie som begynte som husmenn under Hol, men som ganske snart kjøpte eiendommen sin. De bygde langt sør i Fallet, helt opp mot fallbrauta, i det området der Betania nå ligger ved Sandvegen. Siden stedet var det første i Lørenfallet, ble det gjerne bare kalt Fallet eller Holsfallet, da stedet ble bygd på eiendom som tilhørte Hol. Eiendommen fikk gnr 13 bnr 15 og er omtalt i kapitlet om Løren og Hol. Første mannen her, Nils Fredriksen, var hjulmaker og smed og dreiv vel for seg sjøl. Han var den første av mange som utøvde disse handverka i Lørenfallet. Enka, som huskes som Berte Fallet, levde lenge og er fortsatt kjent i tradisjonene fra Lørenfallet.


Neste huset i Lørenfallet ble bygd mer midt i gropa, lenger ned langs Haldenvegen. Frihandler Petter Kristiansen og kona Maria fra Norum bygde her tidlig i 1860-åra, og han startet handelsvirksomhet her. Ved folketellingene både i 1865 og 1875 ble han kalt frihandler. Fast landhandel med bevilling ser det ut til at han dreiv fra rundt 1880. Petter Kristiansen var i alle fall den første handelsmannen i Lørenfallet, med virksomhet fra 1860-åra. Han var i 1880-åra den handelsmannen som hadde størst omsetning i Sørum. Huset hans lå ved Haldenvegen litt ovafor meieriet. Det er litt usikkert om dette var den seinere Posthusgården, men huset må ha ligget i samme området. Kristiansen kjøpte opp en del jord i Lørenfallet og fikk en eiendom som omfattet mange løpenummer og jord oppover mot fallbrauta. Han hadde ei god ile på eiendommen sin. Da Sørum Meieri ble bygd på tomta nedafor, fikk de også vannforsyning fra denne ila.


Sørum Meieri startet sin virksomhet høsten 1885 og var den første noe større bedriften i Lørenfallet. Så mange personer var ikke sysselsatt på meieriet – til å begynne med en bestyrer, ei meierske og en maskinist. Fra den første tida var det også butikk i meieribygningen, som også sysselsatte noen personer. Men om ikke så mange personer arbeidet i meieribygningen, betydde meieriet mye for næringslivet i bygda. Det var et betydelig framsteg for jordbruket i bygda at bøndene kunne få omsatt et av sine viktigste produkter, mjølk, lokalt. Sørum Meieri satte seinere i gang både mølledrift og sagbruk på tomter like ved meieriet. I en del tiår på 1900-tallet var det et lite sentrum for landbruksbasert industri midt i Lørenfallet. Nå står meieribygningen i rød murstein som det eldste huset i Lørenfallet, ferdigbygd i 1885, som et minne fra den tida da bygdas primærnæringer kunne gi arbeidsplasser også i foredlingsbedrifter. Fortsatt er det næringsdrift i den gamle meieribygningen, men nå med foredling av primærnæringenes produkter for direkte servering til gjester i de fine kro- og forsamlingslokalene som er innredet i meierilokalene.


Et par år etter at Sørum Meieri hadde startet, begynte også en annen bedrift av stor betydning for bygdas landbruk sin virksomhet. I 1888 flyttet Sigvart Kristoffersen Egner fra Egner til Lørenfallet og bygde huset Nygård på tomt ovafor Petter Kristiansens butikk. Han var smed og begynte ganske umiddelbart med smie på sin eiendom. Han dreiv med alminnelig smiearbeid og reparasjonsvirksomhet. Folketellinga av 1891 viser at han begynte ganske stort med en gang. Han hadde da tre smedsvenner hos seg. I et hus like ved bodde hjulmakeren Matias Evensen fra Ringsaker. Han arbeidet nok sammen med Egner-smeden. Egner-smia ble en av de viktige bedriftene i Lørenfallet. Sønnen Jakob Egner overtok, og etterkommere driver nå bensinstasjon på den gamle smietomta.


Ved folketellinga i 1891 var det fem bolighus i Fallet, alle på østsida av Haldenvegen med Sørum Meieri nederst, deretter landhandler Kristiansens hus, der det også var bakeri med ansatt baker, videre Egners hus Nygård med hjulmaker Evensens hus bakafor. Disse fire lå samlet og var den første spede kjerne til det som skulle bli et tettsted. Litt lenger opp i vegen lå bruket Fallet. Og rundt Lørenfallet lå gardsbruka, som alle var eldre enn bebyggelsen nede i Lørenfallet, men som også var nybygde på 1800-tallet etter raset i 1794.


I 1890-åra ble det bygd bare ett nytt hus med boliger i Lørenfallet: Norderhaug på andre sida av vegen omtrent rett overfor det som var Petter Kristiansens butikk. Norderhaug ble seinere Sørum Samvirkelags eiendom. Ved folketellinga i 1900 bodde mange personer der, fordelt på tre husstander. To av husstandene tilhørte familien Kokk: enkefru Karen Kokk, enke etter sogneprest Bernhard Kokk med datter og husholderske, og sønnen Daniel Kokk med kone og tjenestefolk. Han var landhandler og dreiv vel butikk i huset. To av tjenestefolka ble titulert butikkjomfru og visergutt og var nok ansatt i Kokks butikk. Svend Agerman Svendsen, som dreiv butikken i meieriet, losjerte hos Daniel Kokk. I pakkhuset var en leilighet der skomaker Sigvart Hansen bodde sammen med en svenskfødt skomakersvenn.


I folketellinga 1900 bodde en stor husstand i et hus som bare ble kalt Lørenfallet, og som ganske sikkert var det stedet som seinere fikk navnet Holstad. Her bodde skreddermester Martin Olsen Bøhler med kone og fire barn, to tjenestejenter, en skreddersvenn, to skredderlærlinger samt Bøhlers bror Hans O. Bøhler, som var landhandler her og eide huset.


Før 1900 kan Lørenfallet med et meieri, to-tre butikker, ei eller to smier og et par bolighus med jord til knapt nok kalles et tettsted. Men meieri, butikk og smiebedrift var alle nye former for bebyggelse og bedrifter i bygda. Disse første husa og bedriftene i Lørenfallet la et grunnlag for den utviklinga til et tettsted som kom på 1900-tallet.


Men fortsatt var Lørenfallet for det meste landbruksland med åker og eng, beiter og hagaskog.




Villaer og næringstomter 1900—1950


Før 1950 var et femtitalls tomter i Lørenfallet fradelt og gitt egne bruksnummer. Flertallet av disse var boligtomter. I denne tida ble det også fradelt tomter til transportvirksomhet, flere butikker, mølle, sagbruk, forsamlingshus og noen få andre næringstomter. Det ble også forandringer i jordbrukseiendommene, da det meste av jorda til den gamle eiendommen Nordre Løren bnr 2 i 1919 ble frasolgt til en eiendom, som igjen ga grunnlag for eiendommen Vestre Løren med bnr 21. Eiendommen Holsenga ble også utvidet ved tilkjøp av andre eiendommer i 1930-åra.


Antall bruksnummer på de to gardsnumra 13 og 14 var før 1950 langt større enn antall bosteder. På gnr 13 Hol var siste bruksnummer i 1950 bnr 49, men noen bruksnumre var alt slått sammen, slik at det da totalt var 43 matrikulerte eiendommer her. På gnr 14 Løren var det i 1950 52 bruksnummer. Disse 95 bruksnumra omfattet også landbrukseiendommene på Løren og Hol, samt mange små matrikulerte enheter som var deler av andre tomter og eiendommer.


De første reine boligtomtene i Lørenfallet ble fradelt og bebygd i det første tiåret av 1900-tallet. Dette var relativt store tomter. Men det var ikke tenkt at det skulle drives noe landbruk her uten kanskje en hage med frukt, bær, kjøkkenhage og potetland til eget bruk. På noen av tomtene kunne det likevel være litt dyrehold i de første åra.


De første villatomtene ble fradelt på begge sider av Haldenvegen mellom Egner-smia og fallbrauta, i den søndre delen av Lørenfallet. På østsida av vegen ble Holstad og Holset fradelt og bygd før 1910. På vestsida av vegen ble tomtene Nordstrand, Løken, Østlund, Orderud, Finstad og Nordlund fradelt og bygd før 1911. Nedafor Norderhaug (seinere samvirkelagets hus) ble eiendommen Norheim fradelt Norderhaug, først som boligeiendom, men seinere lagt til familien Bjerkes eiendommer til deres transportvirksomhet.


I tiåret mellom 1910 og 1920 ble Gran fradelt og bygd ved Holset sør i Lørenfallet. I samme tiåret ble tomtene Opset og Fallkrok fradelt i lia bak Posthusgården. Det er mulig det var bygd hus på denne eiendommen før den ble fradelt. Tomta Faller med husa på Posthusgården ble fradelt som egen eiendom i 1918. Samme år ble det fradelt tre tomter i skråningen et stykke bak meieriet, og to ble bebygd like etterpå: Brattli og Varde. Den førstnevnte av disse har gitt navn til Brattlivegen. – På andre sida av Haldenvegen ble Ekely fradelt på hjørnet av Haldenvegen og Allévegen. Ekely var første tomta som ble solgt fra Lørenenga. – I dette tiåret ble også fradelt noen tomter som ikke ble bebygd.


I 1920-åra fortsatte fradeling av enkelttomter. Fra Lørenenga ble ytterligere tre tomter utskilt langs Haldenvegen: Sandberg, Kveldssol og Sannum. Fra bnr 11 ble Kjustad og Fredhøi fradelt. Langs gardsvegen til Holsenga ble tomta Sanner fradelt. – Tidlig i 1920-åra ble bruket Vestre Løren bygd opp nord for Nordre Løren. Litt seinere ble to boligtomter fradelt nord i Lørenfallet: Glitre i bakken ned mot Egnervegen og Høistad ovafor Haldenvegen ut mot Rømua. Tomta Brandvold på hjørnet av Haldenvegen og Egnervegen ble også fradelt som egen tomt i 1920-åra. Likeså ble Fellberg på østsida av Haldenvegen fradelt Nordre Løren i 1921. Noen næringstomter ble også delt og sammenslått i dette tiåret.


I 1930-40-åra ble det bygd hus på noen få tomter fradelt Lørenenga langs Haldenvegen og Allévegen, og også på tomta Øverli like ved gardstunet på Lørenenga, som ble fradelt eiendommen Skoglund bnr 22. For øvrig ble det fradelt noen få spredte boligtomter i disse tiåra, men færre enn i tiåra før. En del næringstomter ble fradelt og gitt egne bruksnumre.


I 1950 bestod bebyggelsen i Lørenfallet av nokså sammenhengende bebyggelse langs Haldenvegen fra vegkrysset mellom denne vegen og Egnervegen og opp til fallbrauta, der det også var bygd et par hus oppe i brauta. Det lå også noen villaer langs sideveger til Haldenvegen, de fleste i bakken og oppe på ryggen bak meieriet, og på tomter like bak husa langs Haldenvegen. For øvrig lå noen få villaer litt mer spredt i den nordre og søndre delen av Lørenfallet.




Rundt 1950: reguleringsplan for Lørenfallet


I løpet av første halvdel av 1900-tallet hadde Lørenfallet utviklet seg til et lite tettsted. Stedet hadde i tillegg til et førtitalls villaer noen butikker og bedrifter. De fleste butikkene og bedriftene lå langs den sentrale delen av Haldenvegen. Lørenfallet ble også regnet som sentrum i Sørum med postkontor, bank og lensmannskontor. Kommuneadministrasjonen, som foreløpig ikke talte mange personer, holdt til på Nordli på andre sida av Rømua, ikke langt fra Lørenfallet, men likevel utafor det egentlige tettstedet. Ennå i 1960 var bare 15 personer ansatt i den sentrale kommuneadministrasjonen. Lørenfallet hadde heller ikke skole i sjølve tettstedet. Den lå der Sørum skole fortsatt ligger, opp mot Sørum kirke. Flere av de institusjoner og bygg som gjerne hørte til i kommunesentra, manglet følgelig i Lørenfallet.


I åra etter krigen ble det lagt store planer for utvikling av Lørenfallet til et virkelig kommunesenter. Det ble utarbeidet en ambisiøs reguleringsplan for hele det området som nå tilhører tettstedet Lørenfallet. Plantegninga er datert i 1948, og planen ble vedtatt av Sørum herredsstyre i 1951 og stadfestet seinere samme år. Reguleringsplanen gjelder fortsatt, men den er betraktelig endret flere ganger. Få av de mange planlagte sentrumsbygga, næringsområdene og parkanlegga er oppført eller utført etter planene.


Planen av 1951 viser hvordan en da tenkte seg et moderne kommunesenter. Før Sørum og Blaker i 1962 ble slått sammen til én kommune, var Lørenfallet det naturlige sentret for Sørum, der det lå nokså midt i bygda og med noen sentrumsfunksjoner alt på plass der eller i nærmeste omegn.


Reguleringsplanen viser hvor en tenkte seg sentrale og viktige bygg. Herredshus var planlagt i skråningen sør for Nordre Løren, ned mot Haldenvegen. Huset som er risset inn, var ikke tenkt stort. Rundt 1950 visste ingen om den store auken i antall kommuneansatte. På andre sida av Haldenvegen, i det som da var unyttet mark på ei tomt tilhørende Sørum ungdomslag i området mot Rømua, var det prosjektert ungdomshus med kino.


Området nedafor gardstunet på Holsenga, i fallbrauta og nedafor, skulle reserveres for skole, eventuelt også for gamlehjem. Like nord for dette området ble det satt av areal til barnehage og leikeplass. Ålgårdshagan vest for Haldenvegen der den går opp fallbrauta var reservert for industri.


I sentrum av Lørenfallet rundt krysset mellom Haldenvegen og Egnervegen, var regulert områder til rutebilstasjon, torv, bilparkering, bilverksted, bad og forretningsbygg. Parker og leikeplasser var tenkt lagt langs Rømua, og det var lagt inn andre parkområder også. For øvrig var det regulerte området planlagt til boligformål.


Og det var boligformål som skulle bli dominerende i Lørenfallet. Sentrumsbygg som herredshus, ungdomshus, skole og gamlehjem ble aldri bygd. Dette skyldtes nok delvis at Lørenfallet ikke lenger var naturlig kommunesenter etter at Sørum og Blaker ble én kommune i 1962. Det ble også klart at bedre kommunikasjoner med tog og motorveg gjorde andre områder i Sørum mer attraktive for pendlerbosettinga. Både Sørumsand og Frogner og andre nye boligfelt ble bedre alternativ for større utvikling enn Lørenfallet. Mer fokus på jordvern i 1960-70-åra gjorde kanskje også sitt til at en så at Lørenfallet hadde begrensete utvidelsesmuligheter, der det lå midt i et av de beste jordbruksområda i bygda.


Men det området som var regulert i 1951, hadde en stadfestet tettstedsstatus. Dette området er så godt som utfylt med bebyggelse. Rett nok ble ikke intensjonene fra tida rundt 1950 fulgt. Fra slutten av 1960-åra har reguleringsplanen for Lørenfallet blitt endret flere ganger og ved mange vedtak. Til begynnelsen av 1960-åra ble den første planen fulgt, da det første Holsfeltet ble utbygd med villaer, omtrent som planlagt. De første større endringene i planen skjedde i 1968, da kommunestyret vedtok planen for det andre Holsfeltet, som ble lagt der det i 1951 var planlagt skole, barnehage og gamlehjem, i området nedafor Holsenga. Samtidig vedtok de et boligfelt med 17 tomter på eiendommen Skoglund i det som nå er Skoglundvegen. I 1971 ble Ålgårdshagan omregulert fra industriområde til boligområde. I 1980 ble det så vedtatt reguleringsplan for Lørenfeltet i den nordre delen av Lørenfallet, på området til eiendommene Nordre og Vestre Løren. Alle disse planene ble gjennomført etter flere år med drøftinger og høringsrunder. Som eksempel kan brukes Lørenfeltet, der planprosessen ble startet våren 1977, mens kommunestyrets vedtak ble fattet i august 1980. Seinere endringsplaner til den opphavlige reguleringsplanen av 1951 gjelder for en stor del veger, gang- og sykkelveger, og sentrumsområdet. Den siste endringa er en plan for området fra det gamle meieriet/nåværende kro og ned til krysset Haldenvegen/Egnervegen samt et område østover. Ifølge denne er det planlagt noen boliger i lia ovafor den gamle sagtomta. Bortsett fra disse planlagte boligene er det ikke regulert nye boligfelt i eller ved Lørenfallet siden 1980.


Sjøl om reguleringsplanen fra 1951 gjennom åras løp er betraktelig endret, har den likevel gitt atskillige føringer for utviklinga av dette tettstedet i siste halvdel av 1900-tallet. Den viktigste endringa skjedde da en ga opp Lørenfallet som kommunesenter og flyttet dette til Sørumsand. Dermed ble det mindre aktuelt å reise en del bygg som naturlig hører til i et kommunesenter.


I den sentraliseringa av sørvistilbud som en fikk i de siste tiåra av 1900-tallet, mistet Lørenfallet også en del slike til Sørumsand. Det tilbudet som nå finnes i Lørenfallet, er bare beregnet til å dekke helt lokale behov. Men sjølsagt finnes noe nyere, spesialisert næringsliv som retter seg mot en kundekrets utafor den lokale. Og fortsatt finnes én bedrift som foredler lokalt produserte produkter: Sørum Mølle og Kornsilo, som er en direkte arvtaker etter meieriets mølle midt i Lørenfallet, men som nå ligger på andre sida av Nordlibrua og utafor det området som er regulert som tettstedet Lørenfallet.


Vedtekter for reguleringsplan for Lørenfallet 1951

1.Bebyggelsen skal være åpen villamessig med våningshus på ikke over 2 fulle etasjer og uthus (garasje) i 1 etasje. På hver tomt må kun oppføres ett våningshus og ett uthus.

2.Bebyggelsen skal legges som vist på planen. Bygningsrådet kan dog tillate mindre forskyvninger om dette skulle vise seg ønskelig.

3.Våningshusenes størrelse skal ikke overstige 10 % av tomtens nettoareal. Gesimshøyden må ikke være over 7 m og mønehøyden ikke over 9 m. For en-etasjes hus må gesimshøyden ikke være over 4 m.

4.Uthusenes størrelse må ikke overstige 30 kvm.

5.Takoppbygg tillates på en-etasjes hus. Nedskjæringer eller vinduer i takflaten – unntatt takluker – tillates ikke.

6.Butikker, lager, mindre verksteder m.v. kan innredes hvor det etter Bygningsrådets skjønn ikke medfører ulemper for de omboende. På samme måte kan tillates oppført bensinstasjoner hvor det etter Bygningsrådets skjønn er behov for det og det ikke medfører særlige trafikkmessige ulemper.

7.Bygningens takvinkel og farge, samt farge på gjerder må godkjennes av Bygningsvesenet.

8.Mot regulert veg og mot nabo settes opp passende gjerder som godkjennes av Bygningsvesenet. Gjerdene må ikke være over 1,20 m høge.

9.Ingen tomt må beplantes med trær som kan virke sjenerende for naboer.

10.Parsellselger er ikke berettiget til ved privat servitutt å etablere forhold som står i strid med disse vedtekter.

11.Unntak fra disse vedtekters pkt. 1,3,4 og 8 kan, hvor særlige grunner taler for det, tillates av Bygningsrådet innenfor rammen av bygningsloven og de alminnelige vedtekter for vedkommende sted.


Disse vedtektene gjaldt også boligbebyggelsen på Leirudfeltet.

Vedtekter stadfestet av Det kgl. Kommunal- og arbeidsdepartement 19.10.1951



Boligbebyggelse etter 1950


Flertallet av nåtidas boliger i Lørenfallet er bygd etter 1950, og snaut halvparten faktisk etter 1970, ifølge folke- og boligtellinga fra 2002. I 1950-åra og først i 1960-åra ble den første reguleringsplanen fulgt. Det ble bygd nye boliger lengst sør og nord i Lørenfallet. I sør ble det bygd villaer på noen få tomter langs Haldenvegen og noen flere i Samlevegen, fradelt Holsenga. I nord ble noen tomter langs Idrettssvingen og Lørenvegen bygd, fradelt eiendommene Nordre og Vestre Løren samt Hol. Noen eldre villatomter ble delt og det ble bygd noen få nye bolighus inne blant den eldre bebyggelsen.


I 1960-åra fortsatte noe utbygging på enkelttomter. Men dette var første tiåret med stor utbygging på større samlete felt. I 1962 og 1965 ble Holtomtene fradelt Holsenga og solgt av Martin Sandbråten til Sørum kommune, som solgte tomtene videre fra de to eiendommene. De fikk i matrikkelen navna Holtomtene I og Holtomtene II med henholdsvis gnr 13 bnr 74 og gnr 13 bnr 102. Tomtene fra bnr 74 ligger langs midtre del av Hoelsvegen, og langs Solvegen og Skibakkvegen. De ble solgt fra Sørum kommune i 1962, 1963 og 1964, i alt 16 tomter. De 28 tomtene som ble fradelt bnr 102, ligger langs den søndre delen av Hoelsvegen, langs Vesthellinga og langs nordsida av øvre del av Sandvegen. De ble solgt fra Sørum kommune i åra mellom 1967 og 1969. Med dette var mye av den østre delen av Lørenfallet oppdelt i tomter, som stort sett ble bebygd før 1970. Det ble i disse åra også solgt noen få tomter enkeltvis i samme området.


I 1960-åra ble det vest i Lørenfallet fradelt en del tomter fra eiendommen Lørenenga, eller fra eldre, store tomter fradelt denne eiendommen tidligere. Dette var tomter som ble solgt enkeltvis, men som stort sett var i samsvar med reguleringsplanen av 1951. De fleste ligger i den nordre delen av Skoglundvegen og i Lørenfaret.


I 1968 ble det fradelt 13 tomter fra eiendommen Skoglund, som hadde tilhørt familien Hexeberg. Karl Th. Hexeberg hadde kjøpt denne eiendommen og brukte den sammen med Holsenga. Han og familien beholdt Skoglund etter at de solgte Holsenga. Thor Hexeberg hadde fått tinglyst hjemmel til Skoglund i 1960. Før 1968 hadde han overdratt til Sørum kommune, som mellom 1969 og 1971 solgte 13 tomter langs den midtre delen av Skoglundvegen. Dette var det første samlete feltet i den vestre delen av Lørenfallet. I 1971 ble det vedtatt en endring i reguleringsplanen av 1951 for den delen av planen som angikk Ålgårdshagan på gardsnummer 33. Dette området var avsatt til industriområde i den første planen, men ble nå omregulert til boligområde. Drøyt 25 tomter ble regulert inn her i den sløyfa som Skoglundvegen lager lengst sør, samt i en vegstubb som fikk navnet Hagavegen. Litt seinere i 1970-åra ble fradelt noen flere tomter i Skoglundvegen. Samlet blir dette boligområdet kalt Skoglundfeltet og var den største utbygginga vest i Lørenfallet, med de fleste husa bygd mellom 1968 og 1981.


I 1970-åra for øvrig ble det fradelt og bebygd noen mindre boligområder med fra et par til drøyt ti tomter. Det ble fradelt fire boligtomter langs den nordre delen av Skoglundvegen. I den østre delen av Lørenfallet ble det fradelt noen få tomter inne blant eldre bebyggelse og ei tomt for enden av Skibakkvegen. I den innerste delen av Solvegen ble seks tomter fradelt mellom 1978 og 1983. Også i Åkersvingen, i den midtre delen av Samlevegen og nederst i Vesthellinga ble det i alt fradelt 12 tomter i den samme perioden. Noen få næringstomter ble fradelt i den sentrale delen av tettstedet.


I 1980-åra skjedde den store utbygginga i Lørenfallet nord i tettstedet. I 1980 ble den opphavlige reguleringsplanen for området mellom Egnervegen og Rømua endret. Hele området ble nå regulert til et stort boligfelt med navnet Lørenfeltet, samt friområder langs elva og idrettsplass der den alt lå. Det meste av eiendommene Nordre Løren (14/2) og Vestre Løren (14/21) ble utlagt til tomter. De fleste kom fra Vestre Løren, som siden 1921 hadde omfattet det meste av det som hadde vært jorda til den opphavlige eiendommen Nordre Løren. Det hadde gjennom de siste to-tre tiåra før 1980 blitt bygd et tjuetalls villaer i Idrettssvingen og Lørenvegens øverste del. I 1982 ble rundt 35 tomter fradelt og solgt fra Sørum tomteselskap. Det ble utskilt totalt 43 bruksnummer, men noen av disse var veggrunner og andre tomter.


Lørenfeltet var det siste store boligfeltet i Lørenfallet. Med utbygginga her hadde Lørenfallet nådd den utstrekningen tettstedet seinere har hatt. Etter 1985 er det fradelt bare et sted mellom 10 og 20 tomter i Lørenfallet, de fleste ved deling av tomter.


De fleste husa i tettstedet Lørenfallet ble bygd i den tida da én-etasjes hus med relativt slake tak var rådende byggeskikk. Lørenfallet preges tydelig av dette. Sjøl om husa slett ikke er like, er de bygd over samme grunnmønster. Dette gir bebyggelsen her et enhetlig preg, slik det er i mange tettsteder. Siden mange tomter er i skrånende lende, har mange hus en sokkeletasje, og dette gir noe variasjon. Noen nyere hus er i halvannen etasje med ganske bratte tak. Også husa fra 1950-åra er gjerne i halvannen etasje, men med andre proporsjoner og annen takvinkel enn nye hus. Både disse husa og villaer fra før 1950 er gjerne på- og ombygd, men likevel ikke mer enn at en som regel fortsatt ser at dette er eldre hus. De aller fleste husa er bygd for én familie, eventuelt med en mindre utleieleilighet. To-manns-boliger eller større hus finnes det få av.


Innafor de områdene som dekkes av reguleringsplanen for Lørenfallet av 1951 er det ikke lenger mange ledige byggetomter, om en da ikke tar av friarealene eller de få jordbruksarealene som ligger innafor planens grenser. Det er planlagt noen boliger på sentrale tomter bak det gamle meieriet. Men det er ikke rom for noen stor boligutbygging i Lørenfallet, om en ikke skal utvide utover på dyrket jord på de bruka som ligger rundt tettstedet. Foreløpig står jordvernet så sterkt både i lovverk og allmenn oppfatning, at dette neppe vil skje i den nærmeste framtida. Det kjennes heller ikke planer for videre utbygging i Lørenfallet utover de grensene tettstedet har nå.


Folketall


Den siste folketellinga fra 4. november 2001 viser at det da bodde 908 personer fordelt på 359 husholdninger i det som der er definert som tettstedet Lørenfallet. I tillegg til det egentlige tettstedet regnes gardsbruka på Løren og Hol til Lørenfallet med i dette tallet, noe som er riktig i statistisk sammenheng. Av disse 908 personene var det da 515 som var sysselsatt på en eller annen måte. Nesten halvdelen (47,6 %) var ansatt i ulike sørvisnæringer, en snau tredjedel (31,3 %) i offentlig forvaltning og annen tjenesteyting, og en femtedel (20,8 %) i primær- og sekundærnæringer. Denne fordelinga avviker ikke mye fra fordelinga for Sørum kommune som helhet.


Tellinga fra 2001 viser at snaut halvparten av boligene i Lørenfallet var bygd etter 1970. I de fleste andre tettstedene i gamle Sørum kommune var det prosentvis langt flere hus bygd etter 1970 enn i Lørenfallet. Hele 84,4 % av de 359 husholdningene eide boligen de bodde i. En fjerdedel av husholdningene var en-persons-husholdninger.


Oppgaver på tettstedsnivå kan telles opp lenger bakover. Men den er ikke oppgitt på samme måte som i den siste folketellinga. For bygdeboka er telt opp folkemengde i Lørenfallet i 1900 og 1930.


I 1900 bodde 48 personer i de sju bolighusa nede i Lørenfallet. Da er ikke medregnet dem som bodde på gardene rundt. Det var 11 husstander her – i to hus bodde to husstander og på en annen eiendom tre husstander i to hus. De 30 yrkesaktive var fordelt med 15 handverkere (smeder, hjulmaker, baker, skomakere, skreddere, tømmermann), fire meieriansatte, fem landhandlere og ansatte i butikk, og seks tjenestejenter. Blant handverkerne var hele seks lærlinger innen smed- og skomakerfaget. De øvrige ble oppgitt å være hustruer, barn eller fosterbarn.


Befolkningen i Lørenfallet i 1900 hadde en sammensatt bakgrunn. Bare 27, eller noe over halvparten var født i Sørum. 21 av disse tilhørte tre store familier. Fra Romerike for øvrig kom fem fra Ullensaker og en fra Fet. To personer var født i Bærum og to i Tranøy i Troms. Følgende bygder, byer og land var oppgitt som fødested for én person fra hvert sted: Våler i Østfold, Kristiania, Nes Hedmark, Ringsaker, Biri, Brunlanes, Snåsa, Bindal, Lebesby og Vardø, samt Sverige. Det var meieriet, de første butikkene og lærlingplasser i handverk som trakk så mange fra fremmede distrikt hit. Mange av tilflytterne langvegs fra forsvant igjen. Men noen få ble her, som brødrene Svendsen fra Tranøy.


I 1930 hadde befolkningen i Lørenfallet (inklusive gardene like ved tettstedet) vokst til 180 personer fordelt på 34 bosteder og en del flere husholdninger, siden det bodde to husstander i flere hus. De 47 yrkesaktive fordelte seg på atskillig flere yrker, og også grupper av yrker. Det var fortsatt mange handverkere i Lørenfallet, ti personer. Av de åtte som arbeidet i offentlig eller private sørvisyrker, var et par kanskje like mye handverkere. Det var også åtte ansatte innen handel og meieridrift. Landbruket sysselsatte fem gardbrukere og sju gardsarbeidere eller dagarbeidere. De som oppga å være dagarbeidere, kunne arbeide innen flere yrker. En ny kategori sysselsetting hadde vokst fram, nemlig ansatte innen transport med fem personer. Her er regnet med bare fullvoksne personer. Også umyndige, hjemmeværende barn kunne være oppgitt med et yrke, eller med en opplysning om at de hjalp foreldra. Det var også noen tjenestefolk. Videre var det åtte eldre personer som oppga at de ”hadde litt penger”, ble titulert ”kapitalist” eller lignende. Tre personer ble omtalt som ”forhenværende” innen et yrke, to av dem innen landbruk. Det var i det hele mange eldre fra garder og bruk rundt Lørenfallet som flyttet til tettstedet på sine eldre dager i stedet for å ta kåropphold der de hadde bodd i sitt yrkesaktive liv. De aller fleste som da bodde i Lørenfallet, hadde stort sett arbeid der eller i nærmeste omegn, eller de var eldre som hadde hatt sitt yrkesaktive liv der eller i grendene rundt.


Fortsatt var litt over halvdelen av befolkningen i Lørenfallet (56 %) født i Sørum. Fra de øvrige Romeriksbygdene kom ca 10 %, og de fleste bygdene var representert. Ca 12 % oppga Oslo og Aker som fødested. Rundt 14 % kom fra det øvrige Østlandet, mens de siste rundt 8 % kom fra det vesta- og nordafjelske Norge. I 1930 oppga ingen personer i Lørenfallet å være født i utlandet.


Fra seinere tider finnes ikke tilgjengelige, dekkende data over folks fødested. Fram til den store utbygginga fra 1960-åra av er hovedinntrykket at flertallet av tilflytterne til Lørenfallet kom fra Sørum og nabobygdene. De fleste som flyttet hit og bygde her, arbeidet i Sørum. Noe utpendling begynte alt før 1940. Det var først fra 1950-åra at folk begynte å pendle i større omfang. Dette tiltok sjølsagt mye etter at det ble bygd mange nye hus her fra 1960-åra av.


Det er et generelt inntrykk at tilflytterne til de første store utbyggingene på Holsfeltet kom fra Sørum eller nabobygdene – eller hadde kommet til bygda fordi de fikk arbeid her. Ut fra de oversiktene en har fra skjemaer levert til bygdebokprosjektet og fra generell kunnskap, ser en at mange av dem som bygde i Hoelsvegen og tilliggende veger likevel hadde røtter andre steder. Tilknytningen til stedet kunne være gjennom slektskap eller vennskap, eller gjennom arbeid og bosted andre steder på Romerike. Noen kom til Lørenfallet etter først å ha bodd i Nato-husa i Såkroken. Oversikt over eiere viser at husa på Holsfeltet i stor grad har hatt samme eier siden de ble bygd. I noen tilfeller har de blitt solgt innen familien.


Det er også en generell oppfatning at de nye husa i Skoglundvegen ble bygd av folk som ikke hadde tidligere tilknytning til Lørenfallet. Dette stemmer nok i en viss grad, i alle fall er det relativt få av eierne der som har navn som umiddelbart kan settes inn i slektssammenhenger i Sørum. Disse husa er også i større grad enn husa på Holsfeltet solgt videre, og da som regel til nye tilflyttere. Men sjølsagt finnes også her folk med lang tilknytning til Sørum eller nabobygdene.


Til det yngste feltet i Lørenfallet, Lørenfeltet, flyttet ganske mange med tilknytning til Sørum og nabobygdene. Dette feltet er såpass nytt at få hus er solgt videre.


Sjøl om Lørenfallet er et tettsted med mer enn 100 års historie, er det ikke mange familier som har si historie knyttet til dette stedet gjennom alle disse åra. Men de finnes, og lengst tilknytning til stedet har familier knyttet til næringslivet her – de fleste med røtter i Sørum. Men også en del andre familier er nå andre eller tredje generasjon i Lørenfallet. Om disse noen gang vil regne seg som lørifællinger, eller enda mer tradisjonelt, fællagardinger, eller om andre sørumsokninger vil regne dem som det, er vel tvilsomt. Fællagardinger var vel dem som bodde i de eldste husa i Fallet. Nå er det mer et spørsmål om å regne seg sjøl som, eller bli regnet som sørumsokning.